estetikk nå

Lørdag & kulturhovedstadsåpning; hva kan vel passe bedre enn å lese litt estetisk teori?

Christian Refsum hevdet i en kronikk i Dagbladet (9/1/08) at den norske kulturdebatten er styrt av en vulgærversjon av Bourdieus Distinkjonen, at mediedebatten som regel handler om smak og om hvem som har hvilken - . Men denne debatten tar i liten grad hensyn til hva som menes med begrepet estetikk, eller kunst - for den saks skyld.
Innenfor den estetiske teoriens historie (langt utenfor den populærkulturelle virkeligheten) har det i stor grad handlet om hvorvidt kunsten er i stand til å si noe vesentlig, sant eller viktig om menneskets væren i verden, om kunst kan gi erkjennelse.
Refsum skiller mellom tre tendenser i nyere estetisk teori
1. Et utvidet estetikkbegrep
undersøker hvordan estetikken griper inn i de fleste livsområder (Schüsterman, (i tradisjon fra Dewey), Böhme, Seel). Under dette punktet setter Refsum også miljøestetikk.
2. Biopolitikk
i tradisjonen fra Foucault; den politiske maktutøvelsen i samfunnet er med på å forme tanker, drømmer, sympatier og antipatier. Biopolitikken former vår virkelighetsforståelse.
3. Ny mediefilosofi
(Stiegler, Kittler) Under dette momentet nevnes også Jacques Ranciere, som knytter estetikken til politikken ved å undersøke hvordan ulike distribusjoner av sansning påvirker vår måte å oppfatte og snakke om virkeligheten på. Estetikken er for Ranciere det området som muliggjør politikkens fornyelse.


Refsum er tilknyttet program for estetiske studier UiO, og jeg kjenner igjen mange tanker fra Arnfinn Bø-Rygg (UiO/UiS) i denne kronikken. Det er unektelig prisverdig, og ganske sjeldent, at en så informert kronikk får plass i tabloidpressen.

Refsum avslutter innlegget sitt slik:
"Det er på tide norske kulturdebattanter legger Bourdieu på hylla en periode og finner fram til de spørsmålene somer vesentlige ved kunsten og dens samfunnsmessige funksjon".