Someone told me to read Cormac McCarthy's The Road - so I did it. The book is horrifying and incredible beautiful at the same time. It’s about a man and a boy, a father and a son, left in a devastated world of ashes and rain. Everything is burnt and the ash holds back the sun and the moon, the world is dark, cold and wet. And nowhere is there any food or shelter to be found. From time to time they come upon bands of men, cannibals worse than animals. Dreadful!
But, in contrast to the horrific situation, the language and the dialogue between the two are unbelievable poetic, even though they are speaking almost without words.
Jeg har lest Cormac McCarthys roman The Road, og jeg vet ikke om jeg noen gang orker å lese mer av det han har skrevet. Boken er rett og slett grusom! Men også helt utrolig vakker!! Det er et språk i denne romanen som det ikke finnes maken til, noen ganger er det så vakkert at du blir usikker på om det er skjønnheten i språket eller den fatalistiske situasjonen til bokens karakterer som gir deg tårer i øynene.
But, in contrast to the horrific situation, the language and the dialogue between the two are unbelievable poetic, even though they are speaking almost without words.
Jeg har lest Cormac McCarthys roman The Road, og jeg vet ikke om jeg noen gang orker å lese mer av det han har skrevet. Boken er rett og slett grusom! Men også helt utrolig vakker!! Det er et språk i denne romanen som det ikke finnes maken til, noen ganger er det så vakkert at du blir usikker på om det er skjønnheten i språket eller den fatalistiske situasjonen til bokens karakterer som gir deg tårer i øynene. 
No comments:
Post a Comment