Helt i innledningen sier Gordon noe som er veldig interessant, nemlig at “Her (Virginia Woolf's)diary tells us that she felt, most of the time, more happiness than nine out of ten people”. Gordon ønsker å problematisere myten om den syke og svaklige Woolf (som hun ganske riktig peker på at den fine filmen The Hours er med på å holde ved like). Hun viser til Doris Lessing, som var en av svært få som kritiserte The Hours med å si at: Good God! The woman enjoyed life when she wasn’t ill. Woolf så seg selv som a robust walker, a restless searcher, a protester against power – with extraordinary gifts for friendship and love.
Jeg synes dette er befriende deilig å lese. Vi må vokte oss vel for både å romatisere psykiske lidelser, og for å redusere mennesker til symptomer. Og hva er egentlig,når alt kommer til alt, normalt?
Jeg synes dette er befriende deilig å lese. Vi må vokte oss vel for både å romatisere psykiske lidelser, og for å redusere mennesker til symptomer. Og hva er egentlig,når alt kommer til alt, normalt?
No comments:
Post a Comment