Sunday, 7 November 2010

on writing

Yesterday I had a short comment in a national newspaper called Klassekampen. My text was a critique of some comments made on literature and reality by professor Tjønneland earlier this week. He is afraid that contemporary writers are constructing an informant society because they write about live and living models.

I don't see this as a problem, the art that interest me the most is very often connected very close to the everyday life of the writer or artist. Thats one of the reasons for my engagement with artists like Annie Dillard, Thoreau, Montaign, Helle Helle, Tomas Espedal, Sophie Calle and also Mary Kelly - who I will be "visiting" in Stockholm next week.

I do not believe in the idea that the artist is or should be disconnected from the everyday life.
Here is my text:

Kunstnerens ansvar

En kunstner er et menneske som alle andre, er hun norsk må hun forholde seg til norsk lov. En kunstner er et menneske som andre, for kunstneren er fri i forhold til sin egen tematikk og metode. En kunstner er ikke hevet over loven, men friheten setter henne i en særstilling som gjør det mulig å utforske og utfordre lovens rammer og begrensinger. Å være maktkonfronterende og å utfordre samfunnets moralske konvensjoner er, og har alltid vært, en av kunstens viktigste oppgaver.

Under overskriften «Går mot Stasi-samfunnet» (Klassekampen torsdag 4. november) bekymrer professor Eivind Tjønneland seg over virkelighetssuget i litteraturen. Han påstår at forfatterne i verdens frieste land mimer et totalitært samfunn fordi de i sine bøker skriver om virkeligheten og om virkelige mennesker. «At man ikke skal kunne gjøre noe uten å risikere å bli publisert i en bok, er ingen tjent med» sier han. Vel – vel. Stasisamfunnet var, så vidt jeg vet, mer kjent for sensur enn for kunstnerisk åpenhet.

Hvis det stemmer at virkeligheten er til stede på en ny måte i samtidslitteraturen kan det være interessant å forske på hvorfor, Tjønnelands moralske indignasjon har imidlertid ingenting med forskning å gjøre. Kunsten kan ikke forholde seg til god takt og tone. Noen ganger er det til og med slik at der er nettopp overtredelsen av loven som gjør et verk kunstnerisk interessant, ikke dermed sagt at man kan gjøre det ustraffet.

Hva er mest stasi-aktig, å gjenskape sin egen subjektive virkelighet på papir, eller å la forskere, redaktører og journalister definere hvilke tema som skal skrives om?

Sigrun Hodne

Litteraturviter, kritiker og skribent

2 comments:

aafke7 said...

With Google I tried to follow your comment on the topic. It's a bit like odds and ends. But the part of absolute 'freedom' (within the boundaries of the concept of language itself only!)in any creative writers pen seems essential to me too.
I hope I got it right...

siggen said...

Absolutely right, seems like your Norwegian is improving?!