Saturday, 19 January 2008

essayet

Alle ting flyter
(Panta réi)

Gradvis kommer synet tilbake. Det skarpe vårlyset henger på netthinnen lenge etter at jeg har gått inn i det dunkle rommet, men smått om senn tar bildene form. Det er februar 2007, Ann Lislegaard viser Crystal World (after J.G. Ballard) i X-rummet på Statens museum for kunst i København.

Jeg blir svimlende fascinert - og samtidig utrolig irritert. Fascinasjonen skyldes at verket er aldeles oppslukende, irritasjonen knytter seg til mitt eget negative forhold til science fiction. Crystal World (after J.G. Ballard) krever, til tross for tittelen, ingen kunnskap om science fiction. Men når den nå først er der, tittelen hvor forfatteren og boka hans blir nevnt, gir den meg en stor utfordring. Hvordan er det mulig å forelske seg i noe man ikke kan fordra? For til tross for min uvilje kan jeg ikke unngå å la meg selv gli inn i verket. Slik er det med Lislegaards arbeider; som betrakter svømmer du inn i kunsten - og hvor sciencefictionaktig er ikke det?!

Animasjonen Crystal World vises på to svære lerreter som står lent mot en bakvegg. Utstillingsrommet er stort og mørkt. Noen lave benker er tilfeldig plassert rundt i rommet, men det er ingen mennesker her, unntagen meg, tatt til fange av verket.

Et forlatt hus, kanskje et hotell, er i ferd med å bli oppslukt av viltvoksende vegetasjon. Vann trenger inn og får møblene til å drive omkring. Den flytende bevegelsen vil gradvis fanges opp i en underlig prosess av krystallisering, narrespeil fordobler verden i en uendelighet av kopier. Jeg går gjennom flytende rom, mister balansen i det stedets geometri kollapser i sin egendefinerte målestokk. Som i en labyrint er jeg fullstendig uten stedsans - det finnes ingen vei ut. Over de store lerretene, tvers over bildene, sklir nå og da noen tekstlinjer forbi, som løsrevne strofer i et dikt:
Time leaks away … A phantasmagoric place … Like some half-abandoned purgatory
Teksten lager lette bånd over flaten, uten begynnelse, midte eller slutt, den gir tanker, men ikke mening til verket, uttømmer det ikke. På samme måte som bildene er i evig forandring er også teksten i bevegelse. Jeg står midt inne i det hele, utav stand til å gi meg selv den avstanden jeg trenger, det perspektivet som er nødvendig for å forstå det hele fullt ut. Verket har vippet meg ut av kontroll og nesten fått meg til å glemme min sci-fi aversjon. Nesten fått meg til å glemme at jeg slett ikke liker denne sjangerens dystopiske framtidsvisjoner, teknologifetisjering, kvasivitenskaplighet og sjablongaktige karakterer.

Science fiction skaper kalde og skremmende virkeligheter. Science fiction forandrer verden slik vi kjenner den. Huset som beskytter sin beboer er erstattet av en entropi, er blitt til en kaotisk maskin for roboter - dukkehjemmets rake motsetning. I Lislegaards hus, bygget på Ballards roman, er det umulig å føle seg hjemme, slappe av eller finne ro - for hvem kan falle til ro i et hus som er i ferd med å oppløse seg selv?

Gjennom Lislegaards poetiske bilder tvinges jeg til å nærme meg science fiction på en lyttende måte, til å studere og analysere det jeg aller helst vil lukke øynene for. Gjennom Lislegaard klare jeg plutselig å se den utfordrende og tankevekkende dobbelheten som sjangeren bærer på; science og fiction, vitenskap og diktning, sannhet og forbannet løgn – alltid sammenfiltret i en uatskillelig enhet.

Huset som sted er i ferd med å bli et ikke-sted. Skillet mellom ytre fiksjon og egne følelser blir uklart, og jeg begynner å lure på om det er min egen ennå uformulerte frykt som kommer til uttrykk i disse arbeidene? Den fysiske oppløsningen har en parallell på et psykologisk nivå, og det er på dette nivået min egen angst begynner å ta form. Hva skjer hvis det ikke lenger finnes noe sted hvor jeg kan være hjemme, være meg selv? Sannhet og løgn blir til meningsløse begreper, ingenting er mer virkelig enn min egen følelse av å gå i fullstendig oppløsning. Lislegaard har gjort verden ubeboelig og jeg er i ferd med å miste meg selv. Min forelskelse har gjort meg forrykt.

Jeg har nådd fram til det estetiske. Til den sansemessige erkjennelsen som overskrider all kognitiv logikk. Lislegaard har ledet meg inn i en ny verden hvor verket som et ikke-sted er mitt private purgatorium. Mine fasttømrede forestillinger om virkeligheten vaskes bort. Kunsten er et sted som renser meg for mine fordommer. Tilbake står bare et spørsmål: er det mulig å finne seg selv i en verden utenfor tid og rom?

Foran meg på arbeidsbordet ligger The Crystal World, J. G. Ballards roman fra 1967, klar til å bli lest, klar til nok en gang å lede meg inn i en labyrintisk viltvoksende jungel, til å la meg forsvinne i mine egne fantasier …