I norsk dagligtale blir begrepet tabu gjerne brukt om et tema som alle i en kultur (eller en gruppe) er enige om at ikke skal omtales
publisert som debattinnlegg i SA 4. juli 2009
Tabuer finnes selv i de mest liberale og avantgardistiske kretser, som for eksempel innenfor de feministiske miljøene ved norske og internasjonale universiteter. Miljøer som strides om mye og mangt, men som i all hovedsak er enige om at det ikke finnes noe typisk kvinnelig.
Men det gjør det jo - , noe to ganske nye bøker har vært med på å synliggjøre denne våren. De handler begge om kjønn og litteratur. Brit Bildøen tar med boka Litterær salong for seg et utvalg kvinnelige forfatterskap som hun mener har blitt viet for liten oppmerksomhet. Unn Conradi Andersen har skrevet boka Har vi henne nå, om hvordan media behandler kvinnelige forfatterskap. Begge bøkene tar utgangspunkt i litteraturen, men problemstillingene og utfordringene som reises angår de fleste samfunnsområder.
I innledningen til essaysamlingen Litterær salong (2009), kommer forfatter Brit Bildøen med noen interessante påstander, hun sier: «Den litterære smaken er i hovudsak maskulin, noko som pregar den offentlege samtalen om litteratur.» Og videre: «Det krev mot, kanskje overmot, å vere skrivande kvinne i eit klima der det som er skrive av kvinner , blir sett på som mindre viktig og interessant enn det som er skrive av menn.»
Spørsmålet er om det kvinner skriver blir oppfattet som mindre interessant på grunn av forfatterens kjønn, eller på grunn av tekstens innhold og form. Hvis det første er tilfelle, altså hvis forfatterens kjønn er avgjørende for hvordan leseren liker boka, kan problemet løses ved at alle kvinner skriver bøker under mannlig psevdonym, eller enda bedre, at alle forfattere går i gang med å benytte seg av nummer i stedet for navn. Men hvis det er formen og innholdet som er problemet – se da står vi ovenfor en ganske annen utfordring.
I akademia er enigheten stor om at kvinner diskrimineres i forhold til menn, men viljen er liten til å diskutere om det finnes noe spesifikt kvinnelig. Jeg vil sågar hevde at begrepene kvinnelighet og femininitet er tabubelagte begreper. Kanskje ikke så underlig i en kultur som er så opptatt av det unike individet som vår. «Det finnes ikke noe typisk kvinnelig» har i lang tid vært feminismens slogan, og så har den rast videre for å ta seg av spørsmål som har med alle mulige former for seksuelle legninger å gjøre, muligens for å samle bevis på at det typisk kvinnelige ikke eksisterer. Men i andre deler av virkeligheten, i arbeids- og hverdagslivet for eksempel, der lever tradisjonelle kjønnsroller fortsatt videre. For ingen annen faktor enn kjønn synes å kunne forklare hvorfor kvinner aldri klarer å komme på høyde med menn når det gjelder lønn og pensjon. Det er altså ikke bare slik at den litteraturen vi kvinner skriver er uinteressant og uviktig, vi er rett og slett annenrangs borgere – hvordan skal samfunnet ellers kunne forsvare at vi får så lite igjen for innsatsen vår. (Husk at det fremdeles er slik at kvinner kun tjener ¾ av menn med lik utdanning).
Min påstand er at kvinner kan betegnes som en gruppe, ikke av identiske individer, men av individer som på en rekke områder har langt mer til felles med hverandre enn det de har med menn. Hvis det er sant som Bildøen hevder, at den maskuline smaken dominerer, må det finnes en feminin smak, og kanskje også en feminin kunst og litteratur, som undertrykkes. Men hvordan denne smaken er, og hvordan denne kunsten ser ut, se det er kan vi ikke vite før noen av oss våger, på tross av all verdens tabuer, på tross av en overhengende fare for å bli stemplet som reaksjonære, å innrømmer at det finnes forskjeller mellom kvinner og menn.
Det er typisk kvinnelig å velge en dårlig betalt omsorgsjobb framfor en godt betalt stilling i det private næringslivet. Det er typisk kvinnelig å skrive gode bøker som settes på sidelinjen i det offentlige ordskiftet. Det er typisk kvinnelig å ta på seg skylden for at en selv undertrykkes og dermed nekte for at kjønnsdiskriminering fremdeles er et strukturelt problem i samfunnet vårt. Det er typisk kvinnelig å trekke seg tilbake i skyggen for å gi en mann plass i rampelyset.
I boka Har vi henne nå (2009) siterer Unn Conradi Andersen en tidligere kulturredaktør som i en debatt om litterær kvalitet hevdet: «… om det virkelig skal rokkes ved maktforholdet i litteraturlivet (dvs. om kvinner og menn skal få lik makt), må en del kvinner antagelig skrive andre bøker». Kan han virkelig i fullt alvor mene at kvinner må bli som menn for å bli sett, hørt og lest i vårt såkalt likestilte samfunn?
Det finnes forskjeller kjønnene i mellom, og så lenge verden fortsetter å være inndelt i kjønnskategorier gjør vi lurt i å innrømme deres eksistens – for hvordan skal vi ellers klare å gripe fatt i den systematiske diskrimineringen som kvinner utsettes for i litteraturen, i arbeidslivet og på en rekke andre samfunnsområder?
Sigrun Hodne
Litteraturviter, kritiker og skribent
