mer post

Books and yarn, that’s what the world is sending us, and we’re a bunch of happy receivers – all of us!

metro-menn

Who says that men can’t wear shawls???

Pattern here

dagens post

Today’s post: books for work and books for leisure.
3 bøker av Cormac McCarthy - fordi han trollbandt meg med The Road

Henri Lefebvres: Critique of Everyday Life, fordi ingenting opptar meg mer enn det hverdagslige

Live Through This - On Creativity and Self-destruction, en livbåt

Sara Fanelli: Sometimes I Think, Sometimes I am, er det noe jeg trenger i mitt travle liv er det en god billedbok for voksne!

Knitting Noro, litt fritid må man jo uansett ta seg tid til -

vår

It’s a dirty job but somebody’s got to do it …

Ja, så har det blitt vår,

Så har det blitt vår,

i år

Og våren

er en klisje,

Den er en klisje,

men hva gjør vel det?

Vår, tra la la vår, tra la la Vår, tra la la vår, tra la la Vår,

i år

i dag

monday morning

grusomt vakkert

Someone told me to read Cormac McCarthy's The Road - so I did it. The book is horrifying and incredible beautiful at the same time. It’s about a man and a boy, a father and a son, left in a devastated world of ashes and rain. Everything is burnt and the ash holds back the sun and the moon, the world is dark, cold and wet. And nowhere is there any food or shelter to be found. From time to time they come upon bands of men, cannibals worse than animals. Dreadful!

But, in contrast to the horrific situation, the language and the dialogue between the two are unbelievable poetic, even though they are speaking almost without words. Jeg har lest Cormac McCarthys roman The Road, og jeg vet ikke om jeg noen gang orker å lese mer av det han har skrevet. Boken er rett og slett grusom! Men også helt utrolig vakker!! Det er et språk i denne romanen som det ikke finnes maken til, noen ganger er det så vakkert at du blir usikker på om det er skjønnheten i språket eller den fatalistiske situasjonen til bokens karakterer som gir deg tårer i øynene.

mer vår

Spring as metaphor in art and literature

Jeg har de siste dagene arbeidet med en sak som har gjort meg interessert i våren som allegorisk tema i kunst og litteratur. Her ser du først Karin Boye, som bruker våren som metafor i sitt svært natursymbolske dikt "Ja visst gjør det ondt", fra 1935, og deretter er vi tilbake i Botticellis renessanseverden med en detalj av Flora fra "Primavera". Mine spørsmål til tematikken handler om hva som skjer når vi slutter å se den unge kvinnen som et vakkert symbol på fruktbarhet, skjønnhet og endring, og i stedet lar den unge kvinnen være den som ser, altså lar henne innta rollen som et handlende subjekt.

Ja visst gör det ont

Karin Boye

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

primavera

Spring - Nature's favorite season

Våren/Primavera/Triumph of Spring

Sandro Botticelli (1478)

"As she talks, her lips breathe spring roses: I was Chloris, who am now called Flora."
Ovid, Fasti (V.194-195)

ny uke

Perfect start on a new week

Sånn starter vi uka, en arbeidsfrokost på Charles og de, med god kaffe, litt mat, strikketøy og livgivende samtaler. Deretter kan vi begynne å jobbe …

denne helgen

Great weekend filled with lots of art, great friends, a nice family gathering & a fantastic movie

er du blandt de ennå uinvidde kan du lese mer om hva som foregår på dette bildet her

Helga, punkt for punkt:

- 6 utstillinger (hvorav to skal skrives om)
- et besøk på hyttetomta

- en fest

- en lang søndagsfrokost

- et par timer strikking

litt for lite lesing, men ellers tipp-topp!

en fin-fin skrivedag

kun avbrutt av en l a n g tur med guttene...

her har vi funnet oss en riktig lekker rasteplass - midt i naturen ;)

snøfrids bok

I’m writing on the artist book, and today we got a happy message: 20.000 n.kr in funding from the Illustrators’ Organization.

I dag har Snøfrid & jeg mottatt det første økonomiske bidraget til prosjektet vårt - 20 000 fra illustrasjonsfondet. Vi har fremdeles seks søknader inne til vurdering rundt omkring, søknader vi ennå ikke har fått svar på.

more on the personal essay

In his introduction Lopate writes that “The hallmark of the personal essay is the intimacy. The writer seems to speak directly to our ear, confiding everything from gossip to wisdom.” The reason why this personal talk is so attractive is, in the words of Montaigne, that: “Every man has within himself the entire human condition”, so in telling about himself the essayist is, to some degree, talking about all of us.

Virginia Woolf knitting, painted by her sister Vanessa Bell

I agree with Montaigne - but only to a certain point, since I’m skeptical of the idea of universality. In the light of feminism we know that when talking about humanity one tends to talk about the experience of a selected group of white men. Still the idea of the intimacy of sharing collective experiences is attractive. Maybe we have to look for something in this intimacy which is at the same time general and unique?

... and the painting; one of the greatest essay-writers ever, Virginia Woolf.

dagens post

I got this book, The Art of the Personal Essay (ed. Lopate), recommended at a seminar in Copenhagen a few weeks ago.
A random pick made me start with Sei Shōnagon’s Hateful Things:
One is in a hurry to leave but one’s visitor keeps chatting away. If it is someone of no importance, one can get rid of him by saying; "You must tell me all about it next time", but should it be the sort of visitor whose presence commands one’s best behavior, the situation is hateful indeed…

Sei Shōnagon (清少納言), (c. 966-1017) was a Japanese author and a court lady who served the Empress Teishi/Empress Sadako around the year 1000 during the middle Heian Period, and is best known as the author of The Pillow Book (枕草子 makura no sōshi).

And the yarn, well it just happend to be there, next to the book in my mailbox - lucky me!

To gode ting på en gang, en bok som ble anbefalt av James Elkins da jeg var i København i slutten av februar, og engelsk strømpegarn.

Boken er en antologi av utmerkede essays: Den starter med Montaigne, som kan kalles essayets far, men før ham - noen prologiske tekster, deriblant japanske Shōnagons utmerkede tekst som er sitert ovenfor. Den er absolutt til å kjenne seg igjen i, til tross for at den er tusen år gammel, skjønt jeg ikke kan huske å ha kalt noen av mine medmennesker for someone of no importance...

Jeg er nå den lykkelige eier av tusen sider essaylitteratur, godt mulig at boka nevnes ved en seinere anledning...

8. mars

The theme of this year’s International Women’s Day is Women and Men United to End Violence against Women and Girls. Dating back nearly a century, Women’s Day provides an opportunity to pay tribute to the achievements of women and to highlight the needs and concerns of women on the national, regional and global agenda. This year, the Day provides an opportunity to call women and men everywhere to action by shining a spotlight on the issue of violence against women and the goals of the Secretary-General’s campaign.

UN Secretary-General Ban Ki-moon

I forbindelse med det internasjonale kvinneåret i 1975 ble den internasjonale kvinnedagen etablert av FN. Hensikten med denne dagen er å sette fokus på diskriminering av kvinner og å fremheve kvinners rett til å delta i den økonomiske, politiske og sosiale utviklingen. Kvinnedagen ble feiret for første gang i USA i 1908.

Ideen om Kvindernes international kampdag blev fremsat af Clara Zetkin på den internationale kvindekongres arrangeret af socialistisk internationale i København den 26. og 27. august 1910. Datoen 8. marts blev valgt for at mindes den demonstration for kvinders rettigheder som socialistiske kvinder afholdt i New York 8. marts 1908. Demonstrationen blev afholdt dels for kvinders rettigheder, dels som en reaktion mod suffragettebevægelsen, som de socialistiske kvinder opfattede som domineret af bourgeoisiet.
Clara Zetkin (til venstre) og Rosa Luxemburg i 1910

Markering av den internasjonale kvinnedagen i Dhaka, Bangladesh 2007.

lørdag

We’re celebrating the weekend doing things we just love to do, TK playing his new guitar, I’m sorting yarn. Lucky us!

Absolutt fri! – En planlagt skitur ble utsatt til fordel for alt og ingenting. TK har kjøpt seg ny gitar, en Martin som har litt tynnere hals og en del bedre kvalitet enn den han spilte på før…
Jeg vinner garn, sorterer og ordner på en måte som får skrivebordet mitt til å bli fullt av garn og bøker og papirer om hverandre, et deilig rot av alt jeg liker å holde på med.

I’m working on my artist book on Snøfrid Eiene, here is one of her gorgeous drawings, an embroidered tablecloth made with pencil on paper.

Dagen i dag handler også aller mest om Snøfrid Eienes tegninger

her en brodert duk - skapt med blyant

imagined interiors

Jeg arbeider med min første bok, en kunstnerbok om Snøfrid Eiene. Teksten skal i stor grad baseres på samtaler mellom oss. Men jeg skal også skrive et analytisk stykke om hennes kunstnerskap - vurdert fra et kulturteoretisk perspektiv. Det betyr selvfølgelig en del research, akkurat nå sitter jeg med boka Imagined Interiors foran meg - og fra denne boka er følgende sitat fra tyskeren Muthesius (1904) hentet:
A revival of interest in the dwelling-house is absolutely essential if the applied arts are to persist in their renewed activity and to thrive. The house is their only possible home; the sole aim of any Arts and Crafts movement must be to furnish the dwelling-place and house.
Som Arts & Crafts bevegelsen ser Muthesius kunsthåndverket som tilhørende hjemmets sfære: The house is their (applied arts) only possible home.

Videre sier Jeremy Aynsley, som har skrevet kap. 8 i Imagined Interiors:
Within the Arts and Crafts movement, what William Morris himself had termed the "lesser" and "useful" arts became the focus of attention, replacing the fine arts.

“If you want a golden rule that will fit everything, this is it: Have nothing in your houses that you do not know to be useful or believe to be beautiful.” William Morris

Gjennom sine tegninger foretar Snøfrid Eiene en liten reise av stor betydning, hun går fra å vise oss hus i landskap til å vise fram broderte duker, fra et forlatt eksteriør til et intimt interiør. Gjennom sine tegninger (fine arts) henter hun opp håndverket (lesser art), og problematiserer slik skillet mellom kunst og håndverk, for det er nettopp den tette betydningsrikdommen i broderiene og interiørene som slår oss når vi ser Snøfrids tegninger av disse motivene.

Jeremy Aynsley har mange interessante tanker om dette - så nå må jeg skynde meg å lese videre