"I have come to believe over and over again, that what is most important to me must be spoken, made verbal and shared, even at the risk of having it bruised or misunderstood.... My silences had not protected me. Your silence will not protect you.... and while we wait in silence for that final luxury of fearlessness, the weight of that silence will choke us. The fact that we are here and that I speak these words is an attempt to break that silence and bridge some of those differences between us, for it is not difference which immobilizes us, but silence. And there are so many silences to be broken." Audre LordeWednesday, 30 January 2008
your silence will not protect you
"I have come to believe over and over again, that what is most important to me must be spoken, made verbal and shared, even at the risk of having it bruised or misunderstood.... My silences had not protected me. Your silence will not protect you.... and while we wait in silence for that final luxury of fearlessness, the weight of that silence will choke us. The fact that we are here and that I speak these words is an attempt to break that silence and bridge some of those differences between us, for it is not difference which immobilizes us, but silence. And there are so many silences to be broken." Audre Lorde
Tuesday, 29 January 2008
Monday, 28 January 2008
hyttetur...
Januarsøndag på Ogna
Damer og dyr på tomtebefaring
Damer og dyr på tomtebefaringHer skal det, om ikke så veldig lenge, stå en toetasjes hytte med soveplass til fire + hunder og et par venner
og et langt skrivebord skal vi ha, i andre etasje, vendt mot havet...
Tomta er nokså liten, 
men utsikten er stor!
og et langt skrivebord skal vi ha, i andre etasje, vendt mot havet... Tomta er nokså liten, men utsikten er stor!
skulle det hele vise seg å bli i dyreste laget - så har vi et alternativ her, liggende klart i Sirevåg havn...
Wednesday, 23 January 2008
en god dag
I dag har jeg hatt en deilig lang dag på kontoret. Jeg skulle ha vært på noen møter, men disse ble avlyst, og ingenting er vel bedre enn å få en dag til egen disposisjon, sånn helt uventet...?
Jeg har skrevet en kunstkritikk, arbeidet med et seminar som vi er flere om å arrangere til høsten, og jeg har såvidt begynt å kikke litt i mine gamle Virginia Woolf notater. Neste uke skal jeg ha forelesning om Woolf's rom og om kunstens betydning for feministisk teori... eller noe sånn -
Familiens yngst medlem, som altså heter Noah - ikke Rudolf, skifter mellom å være en hyper tiger og et sovende lam. Framdeles like søt som da han kom hit for tre uker siden.
Jeg har skrevet en kunstkritikk, arbeidet med et seminar som vi er flere om å arrangere til høsten, og jeg har såvidt begynt å kikke litt i mine gamle Virginia Woolf notater. Neste uke skal jeg ha forelesning om Woolf's rom og om kunstens betydning for feministisk teori... eller noe sånn -
Familiens yngst medlem, som altså heter Noah - ikke Rudolf, skifter mellom å være en hyper tiger og et sovende lam. Framdeles like søt som da han kom hit for tre uker siden.Tuesday, 22 January 2008
Saturday, 19 January 2008
essayet
Alle ting flyter
(Panta réi)
Gradvis kommer synet tilbake. Det skarpe vårlyset henger på netthinnen lenge etter at jeg har gått inn i det dunkle rommet, men smått om senn tar bildene form. Det er februar 2007, Ann Lislegaard viser Crystal World (after J.G. Ballard) i X-rummet på Statens museum for kunst i København.
Jeg blir svimlende fascinert - og samtidig utrolig irritert. Fascinasjonen skyldes at verket er aldeles oppslukende, irritasjonen knytter seg til mitt eget negative forhold til science fiction. Crystal World (after J.G. Ballard) krever, til tross for tittelen, ingen kunnskap om science fiction. Men når den nå først er der, tittelen hvor forfatteren og boka hans blir nevnt, gir den meg en stor utfordring. Hvordan er det mulig å forelske seg i noe man ikke kan fordra? For til tross for min uvilje kan jeg ikke unngå å la meg selv gli inn i verket. Slik er det med Lislegaards arbeider; som betrakter svømmer du inn i kunsten - og hvor sciencefictionaktig er ikke det?!
Animasjonen Crystal World vises på to svære lerreter som står lent mot en bakvegg. Utstillingsrommet er stort og mørkt. Noen lave benker er tilfeldig plassert rundt i rommet, men det er ingen mennesker her, unntagen meg, tatt til fange av verket.
Et forlatt hus, kanskje et hotell, er i ferd med å bli oppslukt av viltvoksende vegetasjon. Vann trenger inn og får møblene til å drive omkring. Den flytende bevegelsen vil gradvis fanges opp i en underlig prosess av krystallisering, narrespeil fordobler verden i en uendelighet av kopier. Jeg går gjennom flytende rom, mister balansen i det stedets geometri kollapser i sin egendefinerte målestokk. Som i en labyrint er jeg fullstendig uten stedsans - det finnes ingen vei ut. Over de store lerretene, tvers over bildene, sklir nå og da noen tekstlinjer forbi, som løsrevne strofer i et dikt:
Time leaks away … A phantasmagoric place … Like some half-abandoned purgatory
Teksten lager lette bånd over flaten, uten begynnelse, midte eller slutt, den gir tanker, men ikke mening til verket, uttømmer det ikke. På samme måte som bildene er i evig forandring er også teksten i bevegelse. Jeg står midt inne i det hele, utav stand til å gi meg selv den avstanden jeg trenger, det perspektivet som er nødvendig for å forstå det hele fullt ut. Verket har vippet meg ut av kontroll og nesten fått meg til å glemme min sci-fi aversjon. Nesten fått meg til å glemme at jeg slett ikke liker denne sjangerens dystopiske framtidsvisjoner, teknologifetisjering, kvasivitenskaplighet og sjablongaktige karakterer.
Science fiction skaper kalde og skremmende virkeligheter. Science fiction forandrer verden slik vi kjenner den. Huset som beskytter sin beboer er erstattet av en entropi, er blitt til en kaotisk maskin for roboter - dukkehjemmets rake motsetning. I Lislegaards hus, bygget på Ballards roman, er det umulig å føle seg hjemme, slappe av eller finne ro - for hvem kan falle til ro i et hus som er i ferd med å oppløse seg selv?
Gjennom Lislegaards poetiske bilder tvinges jeg til å nærme meg science fiction på en lyttende måte, til å studere og analysere det jeg aller helst vil lukke øynene for. Gjennom Lislegaard klare jeg plutselig å se den utfordrende og tankevekkende dobbelheten som sjangeren bærer på; science og fiction, vitenskap og diktning, sannhet og forbannet løgn – alltid sammenfiltret i en uatskillelig enhet.
Huset som sted er i ferd med å bli et ikke-sted. Skillet mellom ytre fiksjon og egne følelser blir uklart, og jeg begynner å lure på om det er min egen ennå uformulerte frykt som kommer til uttrykk i disse arbeidene? Den fysiske oppløsningen har en parallell på et psykologisk nivå, og det er på dette nivået min egen angst begynner å ta form. Hva skjer hvis det ikke lenger finnes noe sted hvor jeg kan være hjemme, være meg selv? Sannhet og løgn blir til meningsløse begreper, ingenting er mer virkelig enn min egen følelse av å gå i fullstendig oppløsning. Lislegaard har gjort verden ubeboelig og jeg er i ferd med å miste meg selv. Min forelskelse har gjort meg forrykt.
Jeg har nådd fram til det estetiske. Til den sansemessige erkjennelsen som overskrider all kognitiv logikk. Lislegaard har ledet meg inn i en ny verden hvor verket som et ikke-sted er mitt private purgatorium. Mine fasttømrede forestillinger om virkeligheten vaskes bort. Kunsten er et sted som renser meg for mine fordommer. Tilbake står bare et spørsmål: er det mulig å finne seg selv i en verden utenfor tid og rom?
Foran meg på arbeidsbordet ligger The Crystal World, J. G. Ballards roman fra 1967, klar til å bli lest, klar til nok en gang å lede meg inn i en labyrintisk viltvoksende jungel, til å la meg forsvinne i mine egne fantasier …
(Panta réi)
Gradvis kommer synet tilbake. Det skarpe vårlyset henger på netthinnen lenge etter at jeg har gått inn i det dunkle rommet, men smått om senn tar bildene form. Det er februar 2007, Ann Lislegaard viser Crystal World (after J.G. Ballard) i X-rummet på Statens museum for kunst i København.
Jeg blir svimlende fascinert - og samtidig utrolig irritert. Fascinasjonen skyldes at verket er aldeles oppslukende, irritasjonen knytter seg til mitt eget negative forhold til science fiction. Crystal World (after J.G. Ballard) krever, til tross for tittelen, ingen kunnskap om science fiction. Men når den nå først er der, tittelen hvor forfatteren og boka hans blir nevnt, gir den meg en stor utfordring. Hvordan er det mulig å forelske seg i noe man ikke kan fordra? For til tross for min uvilje kan jeg ikke unngå å la meg selv gli inn i verket. Slik er det med Lislegaards arbeider; som betrakter svømmer du inn i kunsten - og hvor sciencefictionaktig er ikke det?!
Animasjonen Crystal World vises på to svære lerreter som står lent mot en bakvegg. Utstillingsrommet er stort og mørkt. Noen lave benker er tilfeldig plassert rundt i rommet, men det er ingen mennesker her, unntagen meg, tatt til fange av verket.
Et forlatt hus, kanskje et hotell, er i ferd med å bli oppslukt av viltvoksende vegetasjon. Vann trenger inn og får møblene til å drive omkring. Den flytende bevegelsen vil gradvis fanges opp i en underlig prosess av krystallisering, narrespeil fordobler verden i en uendelighet av kopier. Jeg går gjennom flytende rom, mister balansen i det stedets geometri kollapser i sin egendefinerte målestokk. Som i en labyrint er jeg fullstendig uten stedsans - det finnes ingen vei ut. Over de store lerretene, tvers over bildene, sklir nå og da noen tekstlinjer forbi, som løsrevne strofer i et dikt:
Time leaks away … A phantasmagoric place … Like some half-abandoned purgatory
Teksten lager lette bånd over flaten, uten begynnelse, midte eller slutt, den gir tanker, men ikke mening til verket, uttømmer det ikke. På samme måte som bildene er i evig forandring er også teksten i bevegelse. Jeg står midt inne i det hele, utav stand til å gi meg selv den avstanden jeg trenger, det perspektivet som er nødvendig for å forstå det hele fullt ut. Verket har vippet meg ut av kontroll og nesten fått meg til å glemme min sci-fi aversjon. Nesten fått meg til å glemme at jeg slett ikke liker denne sjangerens dystopiske framtidsvisjoner, teknologifetisjering, kvasivitenskaplighet og sjablongaktige karakterer.
Science fiction skaper kalde og skremmende virkeligheter. Science fiction forandrer verden slik vi kjenner den. Huset som beskytter sin beboer er erstattet av en entropi, er blitt til en kaotisk maskin for roboter - dukkehjemmets rake motsetning. I Lislegaards hus, bygget på Ballards roman, er det umulig å føle seg hjemme, slappe av eller finne ro - for hvem kan falle til ro i et hus som er i ferd med å oppløse seg selv?
Gjennom Lislegaards poetiske bilder tvinges jeg til å nærme meg science fiction på en lyttende måte, til å studere og analysere det jeg aller helst vil lukke øynene for. Gjennom Lislegaard klare jeg plutselig å se den utfordrende og tankevekkende dobbelheten som sjangeren bærer på; science og fiction, vitenskap og diktning, sannhet og forbannet løgn – alltid sammenfiltret i en uatskillelig enhet.
Huset som sted er i ferd med å bli et ikke-sted. Skillet mellom ytre fiksjon og egne følelser blir uklart, og jeg begynner å lure på om det er min egen ennå uformulerte frykt som kommer til uttrykk i disse arbeidene? Den fysiske oppløsningen har en parallell på et psykologisk nivå, og det er på dette nivået min egen angst begynner å ta form. Hva skjer hvis det ikke lenger finnes noe sted hvor jeg kan være hjemme, være meg selv? Sannhet og løgn blir til meningsløse begreper, ingenting er mer virkelig enn min egen følelse av å gå i fullstendig oppløsning. Lislegaard har gjort verden ubeboelig og jeg er i ferd med å miste meg selv. Min forelskelse har gjort meg forrykt.
Jeg har nådd fram til det estetiske. Til den sansemessige erkjennelsen som overskrider all kognitiv logikk. Lislegaard har ledet meg inn i en ny verden hvor verket som et ikke-sted er mitt private purgatorium. Mine fasttømrede forestillinger om virkeligheten vaskes bort. Kunsten er et sted som renser meg for mine fordommer. Tilbake står bare et spørsmål: er det mulig å finne seg selv i en verden utenfor tid og rom?
Foran meg på arbeidsbordet ligger The Crystal World, J. G. Ballards roman fra 1967, klar til å bli lest, klar til nok en gang å lede meg inn i en labyrintisk viltvoksende jungel, til å la meg forsvinne i mine egne fantasier …
essaykurs
Her er den egentlige årsaken til at jeg akkurat nå befinner meg i Oslo - et essay-skrivekurs i regi av nff. Vi er totalt ti deltagere + kursleder Atle Næss. Kurset er utrolig lærerikt. Jeg har egentlig aldri tenkt på at skriving kan læres, men det kan det jo! Og tilbakemeldingene vi får underveis på dette kurset er enormt lærerike.Jeg har lagt fram teksten min i dag, neste steg er å forsøke å få teksten publisert. I morgen kommer Katrine Bjellås Gilje, redaktør i Prosa, som kanskje kan si oss noe smart om publiseringsmuligheter...
to luer
Et morsomt prosjekt; to luer etter samme mønster, med samme maskeantall, men med ulikt garn og pinnestørrelser. Den første er strikket på pinne nr. 3, den andre på nr 7. Den føste er en dukkestørrelse, den andre er for et av familiens største hoder. Det er ikke helt enkelt å se fargene på disse mobilbildene, men i "virkeligheten" er den lille finest. Pinne nr 7 er litt i største laget for meg, skal forsøke en versjon 3 på nr 4,5. Men garnet i den store er fantastisk deilig, Merino + litt alpakka (tror jeg) fra Rowan.
Friday, 18 January 2008
til arbeidet
Jeg leser de andre kursdeltagernes essay, og finpusser litt på mitt eget. På Kafe Oslo (Litteraturhuset) er det akkurat rolig nok til at jeg kan gli inn i min egen verden samtidig som jeg har den livgivende lyden av stemmer omkring meg. Perfekt.
Oslo, torsdag, sol og deilig vintermildt, i dag derimot er det ganske så grått og surt. Klokken har såvidt passert tre og det er allerede i ferd med å bli mørkt.
Rommet mitt på Cochs er enkelt, og helt ok. Liker å bo her, midt i byen, nært til det meste, ikke minst til nff's lokaler, hvor jeg skal tilbringe lørdag & søndag.
Men i dag har jeg nesten fri. Har handlet litt salgsvarer til familien ;) og så har jeg strikket bitte litt, dvs noe bitte lite, som muligens må ende opp som dukkeplagg selv om det var tiltenkt en sprell levende baby... 
Giacomo's baby hat, nesten helt ferdig, men den mangler framdeles en viktig detalj helt på toppen. Jeg har strikket den i alpakka og angora-tweed med et lite innslag av Jitterbug fra Colinette
Nå sitter jeg på Litteraturhuset, som ligger rett over veien for Cochs, og som har gratis nettverk... Her skal jeg lese essays og skrive litt - i mange timer framover...
Wednesday, 16 January 2008
Monday, 14 January 2008
ny dag
Eventyrhimmel over fjellene i øst, hva kan det bety? Håper det er et godt varsel, for det står store utfordringer foran oss denne uka. Nå gjelder det å krysse fingre og tær...
Sunday, 13 January 2008
et spill for piano
Et spill for piano, Denis Dercourts sjette film kan absolutt anbefales. Merkelig nok kan den også knyttes til min pågående diskusjon med meg selv om kunst og estetikk: En kunstner må vel være selvbevisst men ikke selvopptatt ...
førstemann opp
Hva gjør det vel om jeg må stå opp et par timer før resten av familien når jeg har en nydelig kopp te foran meg, planer om et nytt strikketøy i hodet og en opplesningsserie på gang i radioen?
Terje Strømdal leser "Genanse og verdighet" av Dag Solstad. Jeg har lest boka selv for en del år siden, og må innrømme at Solstad ikke er blandt mine favorittforfattere, men - faktisk - likevel verdt å lytte til enda en gang. Og denne diskusjonen om litteraturens betydning som finner sted i boka, via lærer Elias Ruklas utlegging av Vildanden - samtidig som han gir oss et bilde av ungdommenes uinteresserthet, er av en viss relevans i forhold til estetikkdebatten som jeg snakket om i min forrige post. Elevene kjenner seg forulempet fordi Ibsen kjeder dem ... læreren er sikker på Ibsens genialitet samtidig som han ser at han ikke klarer å vekke noen interesse hos sine elever. Elevene foretrekker såpe på tv, læreren er dypt inne i litteraturen og har utviklet sin egen kanon; Ibsen, Hamsun, Vesaas & Mykle. Er denne litteraturen viktig hvis ingen oppfatter den som det?
Saturday, 12 January 2008
estetikk nå
Lørdag & kulturhovedstadsåpning; hva kan vel passe bedre enn å lese litt estetisk teori?
Christian Refsum hevdet i en kronikk i Dagbladet (9/1/08) at den norske kulturdebatten er styrt av en vulgærversjon av Bourdieus Distinkjonen, at mediedebatten som regel handler om smak og om hvem som har hvilken - . Men denne debatten tar i liten grad hensyn til hva som menes med begrepet estetikk, eller kunst - for den saks skyld.
Innenfor den estetiske teoriens historie (langt utenfor den populærkulturelle virkeligheten) har det i stor grad handlet om hvorvidt kunsten er i stand til å si noe vesentlig, sant eller viktig om menneskets væren i verden, om kunst kan gi erkjennelse.
Refsum skiller mellom tre tendenser i nyere estetisk teori
1. Et utvidet estetikkbegrep
undersøker hvordan estetikken griper inn i de fleste livsområder (Schüsterman, (i tradisjon fra Dewey), Böhme, Seel). Under dette punktet setter Refsum også miljøestetikk.
2. Biopolitikk
i tradisjonen fra Foucault; den politiske maktutøvelsen i samfunnet er med på å forme tanker, drømmer, sympatier og antipatier. Biopolitikken former vår virkelighetsforståelse.
3. Ny mediefilosofi
(Stiegler, Kittler) Under dette momentet nevnes også Jacques Ranciere, som knytter estetikken til politikken ved å undersøke hvordan ulike distribusjoner av sansning påvirker vår måte å oppfatte og snakke om virkeligheten på. Estetikken er for Ranciere det området som muliggjør politikkens fornyelse.
Refsum er tilknyttet program for estetiske studier UiO, og jeg kjenner igjen mange tanker fra Arnfinn Bø-Rygg (UiO/UiS) i denne kronikken. Det er unektelig prisverdig, og ganske sjeldent, at en så informert kronikk får plass i tabloidpressen.
Refsum avslutter innlegget sitt slik:
"Det er på tide norske kulturdebattanter legger Bourdieu på hylla en periode og finner fram til de spørsmålene somer vesentlige ved kunsten og dens samfunnsmessige funksjon".
Christian Refsum hevdet i en kronikk i Dagbladet (9/1/08) at den norske kulturdebatten er styrt av en vulgærversjon av Bourdieus Distinkjonen, at mediedebatten som regel handler om smak og om hvem som har hvilken - . Men denne debatten tar i liten grad hensyn til hva som menes med begrepet estetikk, eller kunst - for den saks skyld.
Innenfor den estetiske teoriens historie (langt utenfor den populærkulturelle virkeligheten) har det i stor grad handlet om hvorvidt kunsten er i stand til å si noe vesentlig, sant eller viktig om menneskets væren i verden, om kunst kan gi erkjennelse.
Refsum skiller mellom tre tendenser i nyere estetisk teori
1. Et utvidet estetikkbegrep
undersøker hvordan estetikken griper inn i de fleste livsområder (Schüsterman, (i tradisjon fra Dewey), Böhme, Seel). Under dette punktet setter Refsum også miljøestetikk.
2. Biopolitikk
i tradisjonen fra Foucault; den politiske maktutøvelsen i samfunnet er med på å forme tanker, drømmer, sympatier og antipatier. Biopolitikken former vår virkelighetsforståelse.
3. Ny mediefilosofi
(Stiegler, Kittler) Under dette momentet nevnes også Jacques Ranciere, som knytter estetikken til politikken ved å undersøke hvordan ulike distribusjoner av sansning påvirker vår måte å oppfatte og snakke om virkeligheten på. Estetikken er for Ranciere det området som muliggjør politikkens fornyelse.
Refsum er tilknyttet program for estetiske studier UiO, og jeg kjenner igjen mange tanker fra Arnfinn Bø-Rygg (UiO/UiS) i denne kronikken. Det er unektelig prisverdig, og ganske sjeldent, at en så informert kronikk får plass i tabloidpressen.
Refsum avslutter innlegget sitt slik:
"Det er på tide norske kulturdebattanter legger Bourdieu på hylla en periode og finner fram til de spørsmålene somer vesentlige ved kunsten og dens samfunnsmessige funksjon".
Friday, 11 January 2008
morgenmøte
Dagen i dag startet med et møte på Universitetet
Jeg passet på å være ute i god tid, og fikk tid til en kopp latte og noen sider i Ballard før de andre damene kom på plass. Jeg leser science fiction med forundring og glede, denne teksten sier så mye interessant om akkurat de tingene jeg går og tenker på for tiden.
... strikking ble det ikke tid til...
Thursday, 10 January 2008
hus og hjem
Hvordan hus og hjem tematiseres i kunsten har lenge opptatt meg. Derfor var det fint å oppdage denne artikkelen i Information'en i dag, familien er unektelig knyttet til hus og hjem.
ny dag
En ny dag er i ferd med å ta form. Ludo ligger og snorker på teppet sitt. På mitt skrivebord ligger et halvskrevet essay om kunst, om det å finne sitt eget sted og (ganske uventet for meg...) science fiction. Og så ligger det en veldig fin veiledningskommentar her, så nå er det bare å begynne å skrive. Jeg har to og en halv timer foran meg som bare skal brukes til akkurat dette...
fin kveld
Etter en ganske strevsom dag nådde vi omsider fram til en fin kveld. Gode venner som stikker innom uanmeldt, men som blir sittende inn i de små timer, og en hund som aldri mister humøret - det er deilige ting i en virkelighet som innimellom er i tøffeste laget ...
Subscribe to:
Posts (Atom)